For første gang i mitt liv, i…

For første gang i mitt liv, i allefall på veldig lenge, sitter jeg ensom og forlatt på kafé. Et stort steg for meg, og menneskeheten. Jeg er sikker på at alle stirrer på meg, og hvisker med hverandre. Om hva de hvisker vet jeg ikke, men kanskje er det flekken på den svarte buksen, eller den lille katastrofen av en hårdag som har dandert seg på egenhånd. Et forsøk på volum blir floker. Kanskje er det ikke lurt å blande tre forskjellige produkter alikevel. Det er jammen bra jeg kan blogge her jeg sitter, for da ser jeg i det minste veldig alvorlig og viktig ut. Panisk sosial angst mobil tasting. Jeg velger å overse bitterheten ved å bli forlatt, fordi mitt følge skulle ut og kjøpe gaver til meg. Det får gå for denne gang.