I lekebutikken:
“Har dere igjen noen av de 102 dalmatiner-reklameplakatene dere har i vinduet eller?”
“Nei, dessverre, men du kan jo komme tilbake når vi ikke trenger dem mer. (tenkepause). Men du kan jo ta den store av papp da om du vil” Damen i kassen ler litt.
“Kan jeg virkelig det?” Sier jeg “ja, men da gjør jeg det da, tusen takk!”
I tillegg følte jeg at jeg måtte kjøpe noe for å spørre etter plakatene. (Ja jeg vet, man trenger jo ikke det da, men for å være ærlig trengte jeg en unnskyldning for å dra frem visakortet). Men kjøper jeg en ball til hunden? Neida, tenker at ” et miniskateboard blir han glad for”! Jeg sa ikke noe om at jeg selv hadde en dalmatiner, og at interressen muligens har tatt litt overhånd, så damen i kassen regnet vel med at jeg skulle ha barneselskap eller noe, hva ellers trenger man en stor pappdings til liksom.
Gangene her i huset begynner å minne om inngangen til en kinosal, sweeney todd, pulp fiction, moulin rouge, death proof plakater. Synes det gir en god stemning jeg da. Men muligens denne er litt voldsom. Eller ikke.
Han synes skateboardet er litt skummelt, men det går nok over. Har lyst til å lære ham å sparke seg bortover på det. 🙂