17. mai – Gratulerer med dagen!

For første gang på årevis ble det skogstur istedenfor slottsplassen. Sikkert litt morsommere for hundene, men begge deler er jo koselig da 🙂

Litt posering med flagg måtte såklart til, som en ekte (50% iallefall) nordmann var flagget med på tur…  😀

jaja…. 

fint det Sniff! Bare ta fokus fra Casper du 😛 

Fikk dem endelig til å legge seg ned samtidig og nære nok, men da måtte jo Casper såklart ha surveører da 😛

CT, kloløsning og andre festligheter

Mye på en gang… vi starter med kloløsning. 

kloløsning

kloløsning, slik det ser ut nå

En morgen så jeg at Casper satt i sofaen og slikket veldig på foten sin. Da jeg inspiserte den så jeg fort at her var det noe som ikke var som det skulle. Kloløsning… hele klokapselen på den ene ulvekloa var borte, og igjen var en rød og eksponert nerve. Au! For vondt var det definitivt, det skal egentlig ganske mye til før Casper sier ifra at noe er ubehagelig, men ved stell av den nerven så klynket han virkelig. Han var utrolig flink da, holdt foten stille i hånden min hver gang jeg skulle rense og bandasjere, en helt utrolig tililt synes jeg. Dagen etter jeg oppdaget det så jeg at nerven var veldig rød, våt og med masse puss. Så da ble det veterinær, som skrev ut antibiotika. Etter en uke var vi på kontroll, og nerven var fortsatt “rå”, og blødde litt. Veterinær tok laserbehandling på den, og dagen etter hadde den tørket opp betraktelig. Tok en laserbehandling til et par dager etterpå, og etter det har det ikke vært noen problemer. Nå er “kloa” helt tørr, og nerven har krympet veldig. Så blir det spennende å se hva som kommer ut, om det kommer ut noe. Er visst sånn at ved kloløsning  er det relativt stor sannsynlighet for at det kan skje igjen. Håper ikke det, men når det først skulle skje så er det flaks at det var på den lille kloa, lettere å holde tørr og ren, og bedre for Casper enn om det skulle være en av de store. 

Noen dager før dette hadde drev jeg og klappet Casper, og var borti skulderen. Og da falt det masse hår av (mer enn normalt :P), og huden under ble eksponert, den var litt rød. Sjekker resten av kroppen, og finner akkurat samme fenomen på andre skulderen. Helt symmetrisk. Spurte veterinær om dette da vi var inne med kloa, og hun tok en hudprøve. Ingenting unormalt i mikroskopet. Hennes teori var at han må ha kommet borti noe, og det er nok det mest sannsynlige. Eller at noe har kommet borti ham egentlig, som ett av dekkenene eller selene, siden det var helt symmetrisk. Tipper at det er et dekken han har brukt mye i vinter som har gnagd litt akkurat der, og gjort at hårene har løsnet. Det har iallefall ikke vært håravfall på noen andre steder på kroppen, og huden har den fargen den skal ha. Så da var det heldigvis ikke noe som trenger oppfølging eller noe som jeg trenger bekymre meg for!

Trøtteste hunden i verden… våken fra 6 til 16, og alene på nvh. Ikke rart man blir sliten da…!

Også var det tid for noe jeg har tenkt jeg burde gjøre lenge. Et besøk på Norges Veterinærhøyskole i Oslo. Vår faste veterinær var enig i at det kunne være en god idè, siden det er to år siden han fikk diagnosen, og at OM operasjon skulle være aktuelt nå så er det ikke noe man bør vente for lenge med, han er jo 9 år. En grunn til at jeg ønsket å få en “second opinion” er at han har hatt mye vondt i det siste i nakken, og det har vært et par episoder i vinter der han har fått lammelser i bakparten (innlegg og video).

kloløsning

morgenkinken, med kloløsning sokk…

Det har vært gode dager, men ofte har han vært veldig stiv på morgenen, og igjen på kvelden. Onsior har ikke hatt noen effekt synes jeg, og jeg ønsket å finne ut mer om hva jeg evnt kan gjøre, vann-tredemølle eller andre ting. Besøket på NVH gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg, hadde blitt forespeilet at de skulle lese igjennom sykehistorien hans (som jo er ganske omfattende når det gjelder disse problemene), spesielt siden de utsatte timen vår med to uker,  og at jeg skulle få noen gode råd. Istedenfor måtte jeg sitte å fortelle at han hadde prolapser, noe jeg mener at er det minste de burde fått med seg før jeg kom inn? Det var jo derfor jeg var der jo… forventer ikke at de skal få med seg hver minste detalj, men hovedproblemet må da være det minste? Fikk ikke med meg journalen fra besøket heller, så da husker jeg jo ikke detaljene nå. Men essensen var vel at det er mange forandringer og forkalkninger (noe jeg visste fra før), og jeg fikk en resept på neurontin (til smertene) og lykke til.  Operasjon kunne gjøres om jeg insisterte, men det gjør jeg jo ikke når det ikke er anbefalt av veterinær.  Hadde en skikkelig dårlig dag, der alt gikk galt, så mulig jeg ser litt ekstra mørkt på besøket der. Men at det ikke var som forventet kan jeg trygt si, jeg hadde kanskje en forestilling om at noe nytt skulle komme frem og at de skulle si “ja men dette fikser vi lett”. 

Da vi kom hjem fra oslo var han fortsatt kjempeslapp, og skikkelig sjanglete i bakbeina, mistet kontrollen på dem og de seg bakover. Trodde han var ødelagt, var ubehagelig å se.  Kom seg heldigvis dagen etter, men tror aldri jeg har sett en så trøtt hund før…

Casper er iallefall fornøyd

Nå er vi inne i uke 2 med de nye medisinene, og jeg må si jeg er forsiktig optimist. For dette er iallefall den beste uken Casper har hatt på flere måneder. Ingen nakke-episoder (ser ut som kink i nakken og klynking ved noen bevegelser), og jevnt over god form. Han halter fortsatt, men ellers så er ting veldig mye bedre. Om det er det fine været, og at han er inne i en god periode + medisinene vet jeg ikke, det vil tiden vise. For etter NVH hadde han en veldig bra uke i kroppen og, og da gikk han ikke på noen medisiner i det hele tatt. Derfor er det vanskelig å si akkurat hvor effektive de er, når han sannsynligvis har det bra nå uansett. Men, at medisinen har noe effekt, det tviler jeg egentlig ikke på. Og derfor er jeg litt skuffet over at jeg bare har fått tilbud om NSAIDs som metacam og onsior tidligere, synes det er rart at neurontin ikke har blitt foreslått før egentlig, etter to år.  Så sånn sett kom det da noe godt ut av NVH-besøket! 🙂 Og så sa de at han var en veldig trivelig hund som lot dem gjøre “alt” med ham, og det er alltid hyggelig å høre, det er jo ikke ofte (aldri) han blir etterlatt med totalt fremmede, som i tillegg skal gjøre ting med ham som kan være stressende og ubehagelig. 

 

 

Også har vi grunnen til at Casper hadde en helt medisinfri uke rett etter NVH. Diarè… blodig som sådan. Det startet på gulvet utenfor skranken på nvh.  Har opplevd det før , og siden det ikke var så mye og friskt, så var jeg ikke bekymret.  Var på nvh på mandagen, og på fredagen ble jeg bekymret. Da hadde det jo gått en uke, og han var ikke bedre i magen på tross av zoolac (jeg burde tatt det mer alvorlig fra dag 1 og startet skånekost da, men jeg tenkte at det nok bare var etterdønninger etter narkose og en lang dag). Da han ikke ville ha frokost på morgenen og kastet opp istedenfor, dro jeg til veterinær. Casper ville ikke være med inn engang, han som elsker veterinær (sær hund). Rådførte meg med vet. og kjøpte skånefôr og avtalte at om han ikke fikk i seg noe iløpet av de neste dagene måtte jeg ringe veterinærvakten. Utover dagen fikk han heldigvis matlysten igjen, og på mandagen var han bra i magen igjen. Så da begynte vi på ny medisin på tirsdag. 

 

Og det siste jeg skal skrive om i dette elendighets-innlegget er en ekkel opplevelse jeg hadde samme uka som nvh. Casper var nede og kjeftet på noen hunder som våget å gå forbi gjerdet vårt, og jeg gikk ned for å be ham skru ned vakthund-modusen. Da jeg kommer bort til ham stopper han å bjeffe, og han ramler sammen. Bare siger ned på siden langs gjerdet, og blir liggende. Jeg rister i ham 0g sier navnet hans, men får ingen reaksjon. Jeg ble helt kald inni meg, og tenkte at nå har han fått hjertestans og nå dør han. Mens en annen del av meg vet at nå ser jeg akkurat det som sannsynligvis skjedde i fjor sommer, men som ingen fikk sett hele episoden av. Øynene hans beveger seg litt, men han er helt borte vekk. Etter en evighet, som nok ikke var mer enn 15- 30 sekunder, kommer han til seg selv igjen. Litt forvirret de første sekundene, også blir han liggende med hodet opp, før han reiser seg og spankulerer bort, uvitende om at verden holdt på å rase sammen rundt meg for bare sekunder siden. Han hadde nok et lite anfall av noe slag, så da er det jo flaks at neurontin som oftest brukes på epilepsi-pasienter da…  😛 men, håper dette ikke skjer igjen, var veldig veldig ubehagelig, selv om det gikk veldig fredelig for seg. Eller kanskje det var derfor det var så ekkelt og, var som om noen bare slo av en bryter. 

Høres ut som jeg har den syke hunden ler – men heldigvis har han vært frisk og rask mesteparten av livet sitt, og småting som diarè, gnagsår etter seler og et tilfelle av kloløsning (i en alder av 9 år) er ikke noe å bekymre seg over. Men må si med alle disse småtingene som skjer på veldig kort tid og samtidig så har det vel ikke akkurat vært den beste perioden i hundeholdet mitt. Takk og pris for forsikring. Forsikre hunden din. Alltid! 

Helt til slutt ett bilde tatt denne uken, synes han er så utrolig fin om jeg får si det selv! Og ikke søren om jeg kunne fått et bilde av ham så rank i nakken for bare noen uker siden. Det er herlig å se ham sånn! 😀 Nå håper jeg den gode formen varer for alltid, det er iallefall et godt tegn at det har gått oppover i det siste, og ikke nedover. Og ikke minst håper jeg at det blir lenge til neste veterinærbesøk, for nå har jeg fått nok. Det eneste er at jeg må innom for å få rekvisisjon til vanntredemølle, for det er ikke det at jeg er imot medisinering, men jeg har trua på å gjøre andre grep også, han har lite muskler nå pga en glatt vinter og dårlig kropp, så nå vil jeg gjerne få bygget ham opp litt igjen, forsiktig. Også krysser jeg fingrene for at vi slipper med kloløsning, veldig upraktisk og mye styr for en så liten ting. 

 

 

Mjøsa som forsvant

Mjøsa er på sitt laveste på 20 år, det gir fine turmuligheter i oversiktlig og ikke minst mykt terreng. Fint for Casper!

Søt hund møter søt hund

Sandtrollet sniffsnaff

Curias Bebop Nina Hedvig Eriksen

Fineste hunden jeg vet om iallefall 🙂 

Søte lille Sniff 😀 

To favoritter, og gode venner 🙂

the spotty dog fled across the dessert and the sausage followed

Mjøsas tørre bunn er et pinneparadis! Det er vanskelig for hundene å bestemme seg for hvilken de skal satse på, for alle er så gode og møre! Så her får pinnene gjennomgå, de blir revet til flis, før den neste får gjennomgå.

Vår

Dette innlegget har visst ligget på kladd siden i fjor. Ser vel omtrent likt ut i år, bare litt tørrere kanskje 🙂 Gikk tur der i går faktisk. Nå har det kommet en hundepark like ved, fint for de som vil benytte seg av det, personlig foretrekker jeg å bryte båndtvangen utenfor slike områder (ok, dette bildet ble tatt i slutten av mars, så faktisk ingen bryting av ordinær båndtvang der).  Nå er det uaktuelt uansett å ta med Casper i en hundepark på grunn av helsen, han tåler ikke lek med store hunder, og han tåler iallefall ikke et eventuelt angrep fra en annen hund. Har hørt litt om diverse uheldige hendelser både i denne parken og i andre, så tror nok ikke jeg hadde tatt sjansen med en frisk hund heller, ikke med masse ukjente hunder. Hadde den hundeparken vært der for 9 år siden derimot hadde jeg sikkert vært stamgjest, da var det om å gjøre å omgi seg med mest mulig hunder på muligens litt ukritisk vis 😛 

  1. april har jeg tid hos Norges Veterinærhøyskole med Casper. To år er gått siden han tok CT og fikk påvist prolapser, forkalkninger og spondylose. I vinter har det vært et par ugreie episoder med delvis lammelser, og han er ofte veldig stiv i nakken om morgenen. Så nå vil jeg gjerne ha en ny utredning for å se om det er noe som kan gjøres nå. Det er flere som skal se på ham, blant annet en nevrolog, så da blir det iallefall gjort grundige undersøkelser regner jeg med. 

1000 25 DSC_0342